For de få innvidde er det ingen hemmelighet at challenge krever hele mennesket, enten man styrer spakene, eller har kontorsjefjobben. Oppsiden med challenge i forhold til rally er at man holder seg på vegen og kommer hjem igjen med hel bil, sies det. Sannehetsgehalten i påstanden kan med god grunn betviles.

Vår venn Hakon som lager Challenge Sør-løpene har som oftest en eller annen ekstrem variant på lur hvert år. I 2014 holdt han seg stort sett på matta, men noen utfordringer ble det:

Vi kom brummende i de foreskrevne 48 km/t i snitt med ett øye klistret på speedometeret, ett skjelende over på tripp og kjørebok, og av og til et raskt blikk på vegen, da kartleser plutselig meldte at vi skulle ta av til høyre. Det gjorde vi. Inn på en gressbevokst kjerreveg, over et lite krøn, og rett ned i et gjørmebad som vi av en aller annen ukjent årsak kom oss opp av på den andre siden. Full fart forover i maskinen, vi lå allerede flere sekunder etter snittet, må vite.

Det gikk over stokk og stein, men tydelige spor etter konkurrentene foran oss. Skogsvegen ble brattere og brattere og så løs at vi fort forsto at her hadde vi bare en mulighet:

Full gass for i det hele tatt å komme opp bakken. Akkurat da optimismen fikk overtaket og vi hadde litt tro på at vi ville komme til topps dersom gassen ble holdt i bunnen og rattet støtt, da dukket brødrene Grøttums fine Ascona A opp på stø kurs rett mot oss - nedover!

De hadde med start to minutter foran oss selvsagt allerede konstatert at vi var på ville veger, hadde snudd og kom i ekspressfart tilbake for å gjenoppta jakten på riktig vegtrase. Vi kastet halvannet tonn svenskestål fra Gøteborg ut til høyre, der ga vegskulderen momentant etter og Volvoen gikk rett i grøfta. Lyd av jord og stein som skrapte langs understellet. Det historiske eksempelet på svensk industrikultur la seg til hvile. Vi lå nedpå med det meste av understellet, og vi sto godt!

Svært urolige for den videre utviklingen av løpet tok vi oss ut av klenodiet - bare for å konstatere det vi allerede visste: Her kom vi aldri opp igjen med egen hjelp. Men når nøden er størst er hjelpen ofte nærmest: Gentlemennene fra Maridalen hadde stoppet, og ofret sitt resultat i løpet for å hjelpe en strandet konkurrent. Slikt står det respekt av!

Slepetau i bakenden på begge bilene og full gass: Under over alle undere. Etter litt plunder fikk vi Volvoen opp på det som skulle forestille vegbane igjen, og kunne rygge hele bakken ned i museskrittfart. Løpet var kjørt, men dagen reddet: Alternativberging langt inne i skogen på noe som ikke ville bære en bergningsbil en meter, var ikke til å tenke på.

Dermed satte vi i gang igjen, Grøttumene først og vi etter. Vi fant riktig veg. Men pådro oss et hav av prikker på dette eventyret. Underleppene var ganske lavthengene da vi omsider kom oss i mål i Sørlandsparken. Da resultatlista forelå fikk vi nytt hakeslepp: Anders og Jørn vant klasse B med god margin til - - - oss på andreplass!

Det vi nå lurer på er naturlig nok: Hva i all verden hadde de to andre konkurrentene i klasse B vært ute på?

Det foregår med andre ord mye ute i de dype skoger som arrangøren og konkurrentene ikke aner noen ting om.

Konklusjonen er som alltid: Moro var det lell!

-inge